Jeg kunne ha dødd! Del 1

Er det noen som tørr å si, etter at dere har lest dette, noe om hva som var galt med meg??

Dette innlegget var ment til å være en oppsummering av ukens tall, analyse av blodsukker og vektnedgang og jeg kunne få lov til å skryte av meg selv for hvor flink jeg hadde vært...... fordi forrige uke startet jeg opp med lavkarbo igjen, etter en lengre periode med høykarbo. Jeg bestemte meg for å starte forsiktig. La kroppen få bli vant med kostholdet. Så jeg spiser likevel en del karbohydrater, men da i form av frukt, grønnsaker osv. Holder meg unna melprodukter, rent sukker, pasta og brød. Nå skulle jeg ta kontrollen over min diabetes type 2!! Prosjekt unngå insulinsprøyta var i gang!!!

Tenk så fornøyd jeg ble når jeg fikk se resultatene kom med en gang! Blodsukkeret ble stabilt og la seg rundt 5 - 6 mmol/l. Og vekten raste!! 4 kg på 5 dager! 

Men kroppen er absolutt ikke med meg, jeg orker ingenting. Vel kjente problemstillinger der som er vanlig ved oppstart av lavkarbo. Men noe var ikke bra. Jeg spiste godt og jeg drakk masse. VELDIG masse! Likevel følte jeg meg uttørket. Noe er galt, men jeg greier ikke å skjønne hva det er! 

Fredag vurderer jeg å ta kontakt med legen i 13 tiden, men slår det fra meg. Jeg er sliten, orker ikke. Hjertet slår, hardt og fort.... gikk det egentlig ikke dette litt for fort? Hva var hvilepulsen min? 100?? 80?? Greier ikke å få det ned under 80..... Og tenker jeg meg om hadde det vært slik i flere dager. Jeg er sliten. Når skal formen virkelig komme tilbake?? Kroppen verker, og jeg puster. Var det da så nødvendig å puste sånn da?

Fredagskveld får jeg fryktelig vondt rundt fra korsryggen, rundt magen og mellom skulderbladene.... er det hjertet? Jeg blir redd, vurderer et lite øyeblikk å ringe 113, men hvorfor skal man være så dramatisk da? Jeg slår det fra meg, og kroppen virker som den vil roe seg ned litt? Eller? Bestemmer meg at jeg må ringe legen på mandag, noe er galt. 

Lørdag, jeg har vært våken hele natten, til tross for at jeg hadde tatt en sovetablett. Våknet opp og fikk ikke til å puste. Hiver etter pusten og prøver å legge meg igjen. Er mye oppe og vandrer i huset... rastløs. SLITEN og kroppen er dritt lei å "løpe maraton" når den egentlig ikke skal gjøre det. Bestemmer meg etterhvert å ringe legevakta. Jeg kan ikke gå sånn, det må være noe galt med hjertet! Men det er jo egentlig smertene i korsryggen som er verst? Blodsukkeret er heldigvis fint, så kan ikke beskyldes for at blodsukkeret hverken er for lavt eller for høyt. Er det angst??

Ringer, spør om det er legevakt på det lokale legekontoret, slik at jeg i hvert fall slipper å kjøre så langt til neste legevakt. Hadde det lokale legekontoret vært stengt, så hadde jeg utsatt alt til mandag. Jo, legen er på kontoret sitt, og jeg får komme. Er glad det er fastlegen min som har legevakta. Hun tar blodtrykk, måler puls, jeg klager over smertene og hun lytter. Hun bestemmer seg for å legge meg inn på medisinsk avdeling på sykehuset. Drosje blir bestilt.

Turen til sykehuset tar ca 1 time. Jeg kjenner til drosjesjåføren og vi snakker om alt mulig. (Vi har unger som spiller på fotballag sammen). Snakker om utdanning og snakker om syketransport til sykehus. Og jeg forteller at jeg er heldig som er så frisk at jeg slipper ambulanse. Innimellom føler jeg meg uvel, kvalm og vil egentlig kaste opp. Jeg er ikke bra, men greier å mobilisere kreftene og holder ut.... Kjenner at ting blir litt svart rundt meg av og til, men tror ikke drosjesjåføren får det med seg. 

Endelig er vi fremme ved sykehuset, jeg orker nesten ikke tanken på å gå ut av bilen. Tror sjåføren merker det, for han tilbyr meg å bære bæggen min inn. (Som mannen min hadde pakket for meg!!) Pusten er pyton. Vi står ved døra til mottakelsen, men jeg orker ikke å stå så lenge, må sette meg ned. Kjenner at jeg holder på å tape kampen, orker snart ikke mer. Døren ble åpnet etter en stund. Jeg leverer fra meg konvolutten som fastlegen min hadde sendt med. Og til min store overraskelse får jeg komme inn med en gang, jeg slipper å sitte å vente utenfor! Jeg ble overrasket! og takknemlig, for det betydde at jeg kunne få en seng.  Kreftene mine er snart borte, kjenner jeg orker ikke mer! Jeg går mye inn i meg selv. Puster! 

Jeg vet ikke selv hvor nære jeg egentlig er fra at alt i verste fall vil gå galt.......

Hva var galt med meg?

#lavkarbo #livsstil #kosthold #blodsukker #diabetes #diabetestype2 #alvorligsyk #sykehus #lege #smerter #legevakt #drosje

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Torimor

Torimor

36, Porsgrunn

Jeg er ei dame på 36 år, har hatt diabetes - type 2 siden jeg fikk det for 10 år siden. Har slitt med sykdommen siden da, men nå ser det ut til at jeg har funnet min måte å få et stabilt blodsukker på.

Kategorier

Arkiv

hits